Jeg så i full lengde speil og jeg så en refleksjon av denne alderen mann, kanskje en aldrende Siegfrid, gaunt jakt og krympet i kroppslige vitalitet. Jeg kan knapt ta ut de siste rester av dreamer's sjel, som hunk en mania som har vært å fortelle av navnet (Pogie! er mitt pet navn, Unnskyld meg) og at dynamisk, indefaticable-ånd som brukes til å aldri visste betydningen av ordet kan ikke.
Jeg så igjen, denne gangen nærmere til mannen i glasset. Det tok meg litt forsinket mer innse at fjeset sportslige en dårlig montering langt hår og tidlig wrinkling hud og døde øyne var... selv. Eller hva pleide å være meg. Jeg gjenkjenner nesten ikke fremmede.
Men øyne, synes de å anklage meg.
No comments:
Post a Comment